Nettbrettromanen

Ikke la deg lure av overskriften. Jeg har ikke fått en ”genial” ide omtrent 15 år etter alle andre. Men helt siden jeg byttet ut min trofaste Kindle med en iPad har jeg tenkt på hvordan de sofistikerte nettbrettene stadig streber etter å forandre (forbedre?) vår leseopplevelse.

For avisene har skiftet allerede skjedd. De eneste som stritter imot denne utviklingen er de som så langt ikke har prøvd nettbrettversjonene av Aftenposten, eller International Herald Tribune for den saks skyld. Bare små detaljer som den elegante integreringen av faktabokser og annen relevant informasjon i hovedartikkelen, gjør nettbrettopplevelsen overlegen utgavene på nett og papir.

Lærebøker kommer nok også i større grad til å benytte seg av denne teknologien. Her er jo mulighetene for ulike pedagogiske grep legio. Det våres på denne fronten, men her står bokbransjens nåværende struktur i veien for at utviklingen virkelig skal skyte fart.

Nå er ikke denne bloggen ment  som noe partsinnlegg i den pågående e-bok debatten om hvorfor skiftet fra papir til brett går så tregt. Men så trengs det da heller ikke mange studiepoeng i bedriftsøkonomi for å forstå hva de store forlagshusene for lengst har innsett: At for dem er en svekkelse av salgsleddet (butikk) fullgodt med å skyte seg i foten med avsaget hagle.
Nok om det.

Spørsmålet denne smått ufokuserte innledningen skulle lede til er dette: Hvordan kommer nettbrettets teknologiske muligheter til å påvirke måten vi konsumerer litteratur på?

Eller sagt på annen måte: Ville jeg lest eksempelvis Ringens Herre (Tolkien), De nakne og de døde (Mailer) eller Jeg skal vise dere frykten (Frobenius) annerledes på et nettbrett?

Samtlige av disse titlene åpner for muligheten til ”interaktivt” innholdt. Ringens herre kunne blitt servert med dynamiske kart, slektstre, ordforklaringer og referanser til Tolkiens andre verker. De nakne og de døde hadde muligens gjort seg med fotnoter om hvordan Mailer jobbet med boken, samt historisk bakgrunn om de amerikanske styrkenes krigsinnsats i Stillehavet. Jeg skal vise dere frykten kunne inneholdt indekserte subkapitler med Edgar Allen Poes egen poesi og informasjon om 1800-tallets amerikanske forfatterpersonligheter.

Eller ikke.

Med fare for å virke gammelmodig tror jeg denne typen bonus i beste fall virker distraherende på leseren, og i verste fall svekker teksten.

Hvorfor?

Prøv dette: Neste gang du kjøper eller streamer en film, slå på regissørens kommentarspor første gang du ser filmen.
 Hva skjer?
Illusjonen slår sprekker.
Det Hollywood (men egentlig salige S.T. Coleridge) kalte suspension of disbelief, brister. Fiksjonen står ikke lengre på egne ben, den plassers i rullator. Fortellerstemmen får plutselig selskap av en tørr lektorrøst som insisterer på å tegne og forklare. Dine egne, indre bilder viker for en ekstern, overtydelig fantasi.

Integrert bonusmateriale vil sikkert fenge blodfans og de med interesse for skriveprosesser. Men for de aller fleste blir det som den ekstra bonusdisken som fulgte med filmen.
Den ligger der som en uinvitert gjest.

Eller er det bare meg?