Manusmania – tre faser i et skriveprosjekt (Fra idé til bok – Del III)

Det er en velbrukt klisjé at et bokprosjekt kan sammenlignes med et maratonløp. Og bildet stemmer så lenge det er selve utholdenheten man tenker på. Du må rett og slett stå distansen ut. Men der slutter også likheten. Fra start til mål varierer romanprosjektets topografi mer enn visse fotballfruers leppestørrelse.    

1)      Hvetebrødsdagene

Det slår aldri feil. De første tjue tusen ordene sitter løst. Det hele føles godt. Det føles riktig. Du er forelsket i selve ideen om prosjektet. En herlig romanse du (bestandig) innbiller deg vil vare helt til siste punktum. Men etter hvert føles det som du løper innover en sjakt. Valgmuligheten blir færre. Handlingsrommet snevres inn. Selve ideen stivner og tar form. Er du heldig, likner den sånn passe på hva du hadde forestilt deg. Hvis ikke, er dette tidspunktet for å spole tilbake og prøve igjen.

2)      Midtlivskrise

Et uttall større og mindre veivalg har ført deg akkurat hit. Likevel føles det som du har løpt et O-løp med et defekt kompass.  Om ideen noen sinne lyste krystallklart for deg, truer den nå med å slukne (eller byttes ut med en 15 watts sparepære fra Europris). Du vil oppleve å sitte foran skjermen i timesvis uten å skrive et eneste ord (unntatt FB og Twitter-oppdateringer). Slapp av. Dette er normalt. Bruk dødtiden til å finpusse på det du har skrevet så langt. På et eller annet tidspunkt løsner det. Men vær forberedt på at denne forløsningen kan bety en seriøs omarbeidelse av manus.
Gi faen. Gi gass. Kill your darlings. Minn deg på at det er dette du vil.
Det verste du kan gjøre, er å gå i Grünerløkka-fellen (Mao: Jeg sitter heller på pub og venter til inspirasjonen blomstrer på ny).  Det er forferdelig mange bøker som ikke har blitt skrevet mens forfatteren venter (forgjeves) på sin muse.      

3)      Fantasmagori

Det nærmer seg slutten. Ikke bare skriver du på romanen, du lever romanen. Fortellingen infiltrerer både drømmer og våkne øyeblikk. Hendelser i nyhetsbildet gir plutselig mening i relasjon til obskure tekstpassasjer i ditt eget manus. Og på toppen av det hele begynner redaktøren/forleggeren/og/eller din bedre halvdel å miste tålmodigheten. Den eneste måten å skrive seg selv ut av historien på, er å gjøre den ferdig.

Så er endelig over.
Du lover deg selv noen måneder skrivefri.
Ser ut vinduet.
Legger merke til noe uvanlig eller nytt.
Tenker ‟Hva om…?”