Mullaen på Grønland – en novellette fra 2008

Bakgrunn:
I startfasen av arbeidet med thrilleren Sharba (2009) jobbet jeg lenge med å definere rollen til to av bi-personene: En politimann ved navn Kjetil Ravn og en profilert mulla med islamistiske sympatier ved navn Ali Khatib. 
Ravn “gikk videre” i bokprosessen, Ali Khatib ble “stemt ut.” Men her gjenoppstår altså mullaen med sin egen korthistorie, hentet fra den bortredigerte teksten i Sharba.
Teksten er så og si identisk med originalen fra 2008. I ettertid har jeg kun forandret på noen navn samt stokket litt om på hendelsesforløpet. 
I  historien som du kan lese nedenfor, iscenesetter “Mullaen på Grønland” et attentat mot seg selv. Hvorfor? Den som leser får se… 
Så får det bli opp til leseren å trekke eventuelle paralleller til dagens nyhetsbilde.

Teksten har ikke vært utsatt for annet enn grovkorrektur.
Irriterende småfeil kan derfor forekomme.
God fornøyelse.

Prolog

 

‟Nå er han i gang igjen.”  Operatøren setter fra seg kaffekoppen og myser inn i skjermen.
‟Hvem da?” Vaktsjefen skjuler en gjesp. Klokken er litt over fire på ettermiddagen. På ringveien noen hundre meter fra lokalene som huser politiets sikkerhetstjeneste, PST, står biltrafikken allerede i stampe.   
‟Hjertevennen vår i Odinsgate.”
‟Hvem ellers?” sukker vaktsjefen påtatt. ‟Og hva har han på hjertet i dag?”
Helt siden mulla Ali Khatib, populært kalt ’Mullaen på Grønland’, vant utleveringssaken mot Staten, har han vært aktiv på Internett. Flere ganger i uken skriver mullaen blogger eller legger ut lydfiler hvor han åpent støtter jihad; hellig krig, og fordømmer Vestens umoral. I ytringsfrihetens navn er det lite politiet kan gjøre for å stoppe ham. Men i et lukket møte har Statsadvokaten garantert at Khatib lever på lånt tid. Om han ikke kan utleveres, skal han i alle fall settes bak lås og slå. Derfor overvåker PST mullaen døgnet rundt. Så langt har det ikke resultert i annet enn store overtidsutbetalinger.
Operatøren rister på hodet. ‟Ikke godt å si. Meldingen han nettopp sendte er kryptert.”
‟Jaha?” Vaktsjefen blir straks mer interessert. Det hører til sjeldenhetene at Khatib skjermer sin egen kommunikasjon. Hva er det han ønsker å holde hemmelig?
‟Hvor raskt kan vi knekke koden?”
‟Raskt,” svarer operatøren. ‟ Khatib bruker en eldre, 64-bits krypteringsnøkkel. Med din tillatelse tar jeg kontakt med våre kollegaer på Lutvann. Forsvarets etterretningstjeneste har garantert de verktøyene vi trenger.”
‟Sett i gang,” svarer vaktsjefen uten å nøle.
‟La oss finne ut hva ’Mullaen på Grønland’ ønsker å skjule.”

I

‟De venter på deg inne på Hagen-rommet.” Sikkerhetsvakten leverer tilbake identifikasjonskortet. Benedikte Wold, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, henger kortet rundt halsen og går inn gjennom den brede døren. Klokken nærmer seg midnatt. De romslige korridorene i Stortinget er stille på denne tiden av døgnet. Behagelig stille. Benedikte Wold nyter den korte gåturen til møterommet. Utenfor døren børste hun bort noen usynlige støvkorn fra jakkeslaget. Men før hun rekker å banke på, svinger døren opp.
Personen som er på vei ut av møterommet virker overrasket over å se henne. Mannen greier likevel å lire av seg et høflig ‟God kveld,” før han haster av gårde i retning hovedutgangen. Benedikte lurer på hva sjefen for Statoil har å bestille på Stortinget så sent på kvelden.
Benedikte venter et minutt, så banker på.

‟Justiskomiteen setter pris på at du kunne komme på så kort varsel.” Komiteens leder, Martin Jæger fra Arbeiderpartiet, peker Benedikte i retning av en smal pinnestol.
‟Jeg beklager valg av sted. Komiteens faste møterom er under oppussing.” PST-sjefen nikker, usikker på om Arbeiderpartiets representanten er misfornøyd med fasilitetene eller bildet av FRPs tidligere formann på veggen.
‟Det går bra. Jeg har ikke akkurat noen ni-til-fire jobb.”
Komitémedlemmene smiler som om kommentaren hennes skulle vært avlevert fra en stand-up scene. Benedikte setter seg. En eldre herre fra Kristelig folkeparti skjenker vann i glasset hennes. Atmosfæren i rommet er ladet. Benedikte finner ikke noe annet ord for å beskrive stemningen.
‟La meg gå rett på sak,” sier Jæger. 
Av gammel vane tar Benedikte frem notatblokken hun bærer på innerlommen.
‟Justisministeren har, i samråd med Stortingets justiskomité, bestemt at Ali Khatib skal sendes ut av landet. Vedtaket har umiddelbar virkning.”
‟Ja vel…” Benedikte folder hendene foran seg på bordet. Hun er overrasket, men sørger for at følelsen ikke skinner gjennom. ‟Definer ’umiddelbar virkning.’”
Jæger ser mistenksomt på henne, som om han mistenker at hun prøver å lokke ham ut på dypt vann. Ikke så rart, tenker Benedikte.  Når pressen får ferten i nyheten vil det bli et mediesirkus av en annen verden. Khatib er like mye et irritasjonsmoment for det politiske Norge som han er et yndet nyhetsobjekt for pressen.
‟Umiddelbar virkning betyr med en gang.”
‟I kveld?”
‟Det hadde nok vært det beste, men vi ønsker ikke bilder av en familiefar som slepes ut av boligen sin midt på natten. Det gir folk, hvordan skal jeg si det, uheldige assosiasjoner.”
‟I morgen tidlig, med andre ord.”
‟Det høres bedre ut.” Jæger trommer fingrene mot bordplaten. Benedikte tar det som et tegn på at møtet er over. ‟Kan jeg stille komiteen et lite spørsmål til slutt?”
‟Selvfølgelig.”
‟Jeg vet det ikke angår meg, men hvorfor utleverer vi ham akkurat nå? Jeg trodde den irakiske regjeringen ikke kunne garantere at Khatib unngikk dødsstraff.”
‟Du har helt rett, Wold. Det vedkommer ikke deg. Men la meg likevel si at irakerne har gitt oss nye lovnader.”
‟Greit. Da setter jeg i gang maskineriet. Det er et og annet som må ordnes før politiet banker på familien Khatibs dør.”
‟Det tviler jeg ikke på.” Jæger smiler. Et stramt smil. Så strekker han frem hånden. ‟Ha en fortsatt god kveld, og lykke til i morgen.”
God kveld…
For andre gang den kvelden tar PST-sjefen seg i å fundere på hva Justiskomiteen og den mektige Statoil-sjefen har å snakke om. Vel, det er enda en sak som ikke vedkommer henne. Komiteen har gitt henne et krystallklart oppdrag. Det akter hun å løse.

II

‟Litt til. Noen centimeter opp. Stopp. Litt ned. Perfekt! Hold den der!” Linn Bergsheim Ravn smeller til med hammeren. Hun bommer på spikeren med god margin. Istedenfor treffer hammeren vristen til ektemannen. Kjetil Ravn leer ikke et øyelokk.
‟Herregud Kjetil. Unnskyld.”
‟Det er en grunn til at jeg holder spikeren med venstre hånd. Noen ganger er en kunstig arm verd sin vekt i stål.”
‟Nå synes jeg du er veldig sjåvinistisk.” Linn svinger hammeren på nytt. Denne gangen treffer hun klokkerent. Linn tar et steg tilbake. ‟Uff. Bildet henger fremdeles litt skjevt.”
‟La det vente til i morgen. Vi har slavet her siden tidlig i morges. Dette er tross alt vår første dag i ny bolig. Skal vi ta resten av kvelden fri?”
‟Deal. Hva sier du til en iskald pils?”
‟Jeg sier at det var smart av meg å svare ja til deg i kirken.”
Kjetils telefon ringer. Linn gir ham et kyss på kinnet og går for å hente pilsen.
Når hun kommer tilbake fra kjøkkenet er samtalen allerede over. Kjetil tar en liten slurk av pilsen og setter flasken fra seg.
‟Vi får ha denne kvelden til gode. PST har mottatt ordre om å frakte Ali Khatib ut av landet.”
‟I kveld?”
‟I morgen tidlig. Forberedelsene er allerede godt i gang. Benedikte Wold ønsker at jeg skal lede aksjonen. Men jeg trenger ikke dra nå. Aksjonsgjengen vet hva de skal gjøre. Vi har forberedt oss godt til denne dagen.”
Linn rister på hodet. ‟Kom deg av gårde, Kjetil. Her blir du bare travende rastløst rundt.”
‟Sikker?”
‟Selvfølgelig er jeg sikker. Hvilken kvinne kan vel konkurrere med Norges eneste kjendisterrorist om oppmerksomheten din?

III

Klokken passerer 0200. Ravn har nettopp gått gjennom planen med aksjonsgruppen for tredje og siste gang. Pågripelsen av Khatib og den påfølgende transporten til Irak er i seg selv ingen kompleks operasjon. Men ’Mullaen på Grønland’ er det som på godt norsk kalles et High visibility target.
Ravn ønsker å forsikre seg om at mannskapene kan planen til fingerspissene.
‟Ok. Da møtes vi er for en siste situasjonsbrif klokken 0500. Inntil da kan dere slappe av.”
Politimennene, de fleste fra politiets Delta-enhet, setter kursen mot hvilerommet. Der vil hver og en koble av på sin egen måte, om det så er gjennom meditasjon, musikk eller en hjernedød amerikanske actionfilm. Svært få av politibetjentene vil klare å sove. Til det er spenningsnivået for høyt. Ravn vet hvordan det føles. Han var en av dem før han mistet armen.
‟Har du et minutt?” Agnar Ask, Ravns nestkommanderende, vinker på ham fra døren til operasjonsrommet.
‟Selvfølgelig.”
Ask har nettopp returnert fra en periode som sivilpoliti i Afghanistan. Siden hjemkomsten har han vært tydelig rastløs. Ravn antar NK’en hans er glad for at det endelig skjer noe.
            Operasjonsrommet består av en rad flatskjermer og et sofistikert kartbord midt på golvet. Tre av Tv-ene er stilt inn på internasjonale nyhetskanaler. Skjermen i midten av rekken viser et krystallklart bilde av Khatibs leilighet i Odinsgate på Grønland. Mullaens leilighet har vært under video-overvåkning siden midnatt.   
‟Denne kom nettopp.” Ask gir ham et sammenbrettet papirark.
‟Fra hvem?”
‟Forsvarets etterretningstjeneste. De har dekodet en melding som Khatib sendte i går ettermiddag.”
‟Vet Forsvaret om den forestående operasjonen?”
‟Ikke meg bekjent, men vi har jo en stående avtale med E-tjenesten om å utveksle informasjon om Khatib.”
Ravn bretter ut arket. Meldingen er kort. Kun en linje:

‟Jeg venter på deg til avtalt tid under oliventreet.”

‟Hva i alle dager betyr dette?” Ravn leverer lappen tilbake til Ask.
‟Faen vet,” svarer Ask. ‟Kanskje Khatib skjønner at han blir overvåket og derfor bare…”
Fire skarpe smell avbryter Ask.
‟Syke satan! Hørte du det?” Utropet kommer fra høytaleren på skjermen som viser bildet av Khatibs leilighet. Ravn gjenkjenner stemmen til en av spanerne. Bildet danser opp og ned før det endelig stabiliserer seg. Så zoomer linsen inn mot leiligheten.
‟Rapporter. Hva er det som skjer?” Asks røst lyder myndig over sambandet. 
‟Jeg tror noen skjøt mot leiligheten. Akkurat nå. Vi hørte flere skudd” Stemmen til spaneren er en anelse for lys.
‟Han har rett.” Ravn peker mot skjermen. Stuevinduet i Mulla Ali Khatibs leilighet er knust. Flortynne gardiner danser i høstvinden.

IV 

Innen Ravn og Ask ankommer åstedet har patruljebiler og mannskaper fra Grønland politistasjon effektivt avsondret området rundt leiligheten. De første pressebilene står allerede parkert utenfor sperringen. Journalistene får raskt selskap av stadig flere nysgjerrige forbipasserende. Politiets operativ uteleder, en brande av en nordlending med glattbarbert skalle, oppdaterer Ravn og Ask på situasjonen. ‟Som man må kunne forvente, er Ali Khatib og familien hans i sjokk. Datteren deres på fem år har fått et lite kutt i ansiktet. Antageligvis fra et glasskår. Ellers er ingen av dem fysisk skadet. Inntil situasjonen er avklart, vil politiet holde familien på stasjonen.”
‟Godt. Jeg ønsker å se leiligheten. Ask, kan du ta en prat med spanerne våre? Se om dere kan lokalisere stedet hvor skuddene kom fra.”
‟Mottatt sjef.”

Ali Khatib leier en treroms leilighet i femte etasje. Rommene er sparsomt møblert. Stuen domineres av to voluminøse bokhyller og en sittegruppe sentrert foran en flatskjerm-TV.
‟Turban-tullingen har jaggu meg større skjerm enn meg. Hvor faen får disse menneskene pengene sine fra?” Ravn ignorerer nordlendingens utbrudd. Han stiller seg foran vinduet og titter ut. Utsikten er ikke mye å skryte av. Ravn ser rett inn i husrekken på motsatt side av gaten. Opp til høyre skimter han Oslo Plaza.  
‟Er det forretningsbygg eller leiligheter som ligger på andre siden av veien?”
‟Ingen av delene,” svarer nordlendingen. ‟Hele kvartalet er under restaurering. Det skal visstnok bygges nye studentboliger der.”
‟Akkurat…” Ravn snur seg. På veggen, rett overfor stuevinduet, henger et fargerikt teppe.
Teppet avbilder en vakker naturscene; en elvedal fylt med bugnende vinranker. I forgrunnen skyter et tre til himmels. 
Ravn henter en stol på kjøkkenet. Han setter stolen under maleriet og går opp på den.
Kulehullene er knapt synlig i den tykke veven. Ved hjelp av en pinsett trekker Ravn et flatklemt prosjektil ut av veggen.
‟Det var som faen,” mumler nordlendingen. ‟Vi lurte på hvor skuddene ble av. Hvordan visste du hvor du skulle lete?”
‟Oliventreet,” svarer Ravn og peker mot veven.
‟Hæ?”
‟Treet på bildet er et oliventre.”
Nordlendingen ser på Ravn som om han snakker gresk.
Det verste er ikke at Khatib planla sitt eget attentat og på den måten unngår å bli sendt ut av Norge, tenker Ravn. Det verste er at han på forhånd kjente til at han skulle utleveres. Og klokken fire i går, da Khatib skrev kodemeldingen til snikskytteren, var det bare justisministeren og medlemmene av Justiskomiteen som visste at han skulle sendes ut av landet…

Fortsettes…?